Dinah sitter i Norge og ser hjembyen bli truffet av nabolandets raketter. Hun forteller oss at hun ringer moren opptil flere ganger daglig for å forsikre seg om at hele familien er i god behold. At moren i tillegg er enke og bor helt alene gjør ikke situasjonen noe enklere.
Det har ikke vært lett å være jøde opp gjennom historien. Og de siste 50 årene har det ikke vært noe lett å være fra Israel heller. Meningene om hvem som har skylden for den siste tids turbulens er mange og klare, og går slett ikke alltid i hennes land og hennes folks favør. Av og til er det greiest å ikke fortelle at hun er en av dem.
For meg gir Dinahs historie nyhetene på TV en ekstra dimensjon. Jeg ser henne kjempe mot klumpen i halsen når hun snakker om sin mor, og vet at hun slites mellom ønsket om å være med familien i en vanskelig tid, og å opprettholde sitt liv her i Norge.
Heléna kommer fra en liten øystat i Karibien, og opplevde tidligere i år at hele landet ble erklært bankerott som følge av flere tiår med korrupsjon fra landets ledere. Begge foreldrene var statlig ansatte og mistet plutselig jobbene sine. Ingen av hennes yngre søsken hadde noen skole å gå på lenger. De gikk fra å være en velstående familie med to biler og stort hus til å måtte klare seg på sosialstøtte og matkuponger, pliktskyldig donert fra den mektige naboen i nord, over natten. Heléna var fortvilet over situasjonen:
-Herregud, jeg hadde da aldri trodd at noe sånt skulle skje hos oss, sa hun. Sånt skjer hos “de andre”; vi er et industrialisert, rikt og velutviklet land! Et slikt land kan da vel ikke bare gå konk?!
Land som blir bombet av sine nærmeste naboer, og plutselig en dag ikke lenger har penger nok til å bekoste sin egen administrasjon; verden er ikke så liten lenger, når det som skjer langt borte så til de grader påvirker mennesker vi omgås daglig.
Jeg forstår forskrekkelsen deres. For meg er det også absolutt utenkelig at noe slikt skal kunne skje i mitt hjemland.
