Illusjoner og bedrag

Når jeg vasker håret mitt bruker jeg en sjampo som er laget spesielt for oss med farget hår. Stripene frisøren laget i håret mitt svidde i lommeboka, og for å bevare dem lenger bør man bruke spesiell sjampo. Den koster litt mer enn vanlig sjampo, men jeg ser det som nødvendig for å vedlikeholde den friske fargen den dyktige damen tryllet frem for et par uker tilbake.

Jeg bruker deodorant som er helt blank og som ikke skal sette hvite flekker på tøyet. Fabelaktige greier. Lukter godt gjør den også. Problemet er bare at den bruker så ulidelig lang tid på å tørke! Annenhver morgen får jeg hvite flekker på tøyet mitt likevel, fordi jeg ikke venter helt til det er tørt, og de resterende dagene kommer jeg for sent til t-banen fordi jeg gikk og viftet med armene i bare BHen og ventet på at den hersens smørja skulle tørke.

Bodylotionen min er av en sånn type som har bittelitt selvbruningskrem i seg og som lover summer glow dersom den bare brukes regelmessig. Jeg hadde sett reklame for den i et magasin, og syns at selvbruningskrem i bodylotionen var en usedvanlig god idé. Det var ingen som trengte å be meg to ganger når jeg så akkurat den stå i hylla i min lokale butikk. Nå er flaska snart tom, og jeg kan se langt etter noen summer glow.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva som foregår her. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være! Jeg er kvinne og vil bedras!

Noe som går

Det er ikke omgangssyke og forkjølelesesvirus det som “går” i bloggsfæren. Det heter visst “meme” og er noe mye hyggeligere!

Denne oppfordringen kom fra Prinsesse Ragnhild:

Skriv ned femten ting som har blitt sagt til deg, som har gjort deg glad og som er fint å huske på.

-Tusen takk for at du er her for meg.

-Jeg syns du er flink å lage mat.

-Når alt kommer til alt kan jeg tenke meg verre mennesker enn deg å tilbringe en lørdagskveld med!

-Du taklet det mye bedre enn jeg ville gjort.

-Du er modig som turte bryte opp på den måten.

-Du har rukket mye til å være såpass ung.

-Du er for god for ham likevel.

-You’re not just a pretty face (sagt av eldre herremann da jeg som 16-åring redegjorde for mine kunnskaper om Mary Woolstonecraft.)

-Så flink du er!

-God morgen, pus!

-Du skal få din lønn i himmelen. Nå ja, du skal nå få et par kroner her også da.

-Faen ta de beina dine! (sagt i 8. klasse av den fineste gutten i klassen da jeg gjorde det eneste jeg faktisk var god til i gymtimene: stå i mål på innebandy!)

-Så fin du var i dag!

-Jeg er stolt av deg.

-Jeg skulle ønske jeg var så strukturert og selvdisiplinert som du er.

Også er det visst meningen at man skal sende utfordringen videre til andre bloggere. Jeg kjenner jo ikke så mange enda, men sender videre til noen av de jeg alt har hilst på: Saccarina, Sora og Bloggeren.

Utgifter og inntekter i akademia

Boka var av den puslete typen. Like over 100 sider, uten noen bilder eller illustrasjoner, men med faste permer i én farge. Det var ikke hele boken som var pensum, men det var nødvendig at vi kjøpte den likevel (og den var ny av året, så det gikk ikke an å få den brukt), sa foreleseren.
Boka kostet 550 kroner og forfatteren var foreleseren selv.

Det er innenfor akademisk tradisjon at den enkelte forleser underviser i det faget og den forskning han eller hun har spesialisert seg i. Faget finnes kanskje på akkurat din utdanningsinstitusjon ene og alene fordi vedkommende forleser jobber der. Dessuten er det akademiske miljøet i Norge ganske lite; og det å skrive lærebøker for høyere utdanning er både tid- og kompetansekrevende.

For den jevne student er pensumlitteratur en betydelig utgiftspost i en allerede anstrengt privatøkonomi. Det gir en stram smak i munnen når man må ut med fire hundrelapper for en bok på 450 sider når bare 90 av dem skal leses. Eller når man passer på å gjøre akkurat nok forandringer og omstruktureringer i årets nye 4. utgave, til at de 3 foregående, som heller ikke er mer enn 3 år gamle, ikke lenger kan brukes.

Man kan si hva man vil, men det lukter mistenkelig. Er det så vanskelig å få kopirettigheter og lage kompendium av litteraturen som de vil ha det til?

En ny bloggers betroelser

Jeg opprettet denne bloggen primært fordi jeg har lyst til å skrive, og sekundært som et resultat av gruppepress utøvd av allerede-bloggende venner.

Men å starte blogg var ikke så lett som jeg trodde det skulle være. For det første er alle de gode titlene tatt, og jeg har måttet vri og vrenge hjernen uten å komme på noe bedre enn det du ser øverst på siden. Veldig mange lesere har jeg ikke hatt heller, ettersom stort sett bare overnevnte venner har visst bloggen eksisterer.

Jeg har brukt en del tid på orientere meg blant de norske bloggene. Mange av bloggerne er imponerende flinke, hvilket har fremprovosert en smule sceneskrekk hos en fersking i “faget”

Vi fikk på mange måter en dårlig start, bloggen min og jeg. Postene har sålangt blitt få, og med solide mellomrom. Men jeg håper at når vi bare lærer hverandre å kjenne litt bedre, jeg lærer hvilke muligheter og begrensninger bloggemediet byr på, og jeg slutter å ha panisk angst for det hvite feltet hvor man skriver skal dette her gå riktig så bra. Jeg kjenner jeg har lyst og gleder meg.

Som inspirasjon og et tupp i ræva har jeg meldt meg på bloggestafetten som Sonitus-folkene arrangerer. Samtidig håper jeg å bli litt bedre kjent med de andre som blogger også.

Jeg vil tro de fleste som leser dette er innom bloggen for første gang. Les gjerne de to foregående postene også, og gi meg tilbakemelding eller gode råd. Det settes alltid pris på!

Hips do lie

Hoftene våre fant rytmen sammen på dansegulvet. Vi snakket inn i øret på hverande mens vi danset; presenterte oss med navn og alder, hva vi gjorde på til daglig av jobb og studier, og hva vi drev med på fritiden. Kjemien satt som et skudd.
I løpet av den neste sangen danset vi tettere, og da den tredje sangen kom over høytalerene fikk jeg en varsomt støttende arm rundt livet.

-Kom så skal jeg spandere en øl på deg, sa han fløyelsmykt inn i øret mitt og trakk meg ut fra det svette folkehavet, og mot den nesten like overfylte baren.
-Var det Carmen du sa du het? spurte han når vi endelig fikk tatt en ordentlig kikk på hverandre. –Gikk du også på Småby barneskole?
Jeg stoppet helt opp, og studerte ansiktet hans en ekstra gang.
-Martin!, sa jeg, -jeg kjente deg jammen ikke igjen.

Vi hadde aldri noe godt klassemiljø i klassen vår på Småby barneskole. Klassen besto av to gjenger som ikke hadde noe annet til felles enn at vi tilfeldigvis var plassert i samme klasse. Martin hadde tilhørt den ene klikken, jeg den andre.

Samtalen oss i mellom skiftet med ett karakter. Flørt gikk over til høflig konversasjon om hva vi hadde gjort siden skoletiden, og hvem fra gamleklassen hver av oss hadde kontakt med. De gamle forskjellene, motsetningene og sperrende var igjen blitt klare og tydelige.
-Jeg lovet deg visst en øl, sa han, og bestilte én øl fra bartenderen.
-Skal ikke du også ha en ?, spurte jeg.
-Jeg må nok gå nå, sa han og gav meg glasset. -Kameratene mine venter. Det var hyggelig å se deg igjen.

Så forsvant han.