Hun var akkurat den samme som da vi var 14. Bare eldre.
Den gang ble vi omtalt som ”søstre”. Jeg var like mye hjemme hos henne, som hun var hos meg. Vi hang sammen støtt og stadig, hadde samme interesser, preferanser, ambisjoner og interesser. Vi var veslevoksne, liksom-intellektuelle og forsøkte å være så bohemiske som overhodet mulig. For omgivelsene våre må vi ha vært en pest og en plage, men selv var vi lykkelige i vår egen lille boble.
Siden gled vi fra hverandre. Jeg velger å legge det meste av skylda på geografi og avstander, selv om det nok også var flere aspekter ved saken.
For kort tid siden møttes vi igjen. Over dype kaffekopper skulle vi oppdatere hverandre på nesten et helt tiår. Det gikk overraskende greit. De personene som var viktige for oss den gang, er det fremdeles. Kjærester har kommet og gått, og pr dags dato er vi begge like single som vi var i begynnelsen av tenårene. Våre fagfelt ligger ganske nært hverandre, men vi har begge korrigert oss litt i forhold til det som var planen sist vi snakket sammen.
Jeg er nok den av oss som har forandret seg mest. Livet gav henne en rett høyre som tvang henne til å bli voksen i ung alder. Jeg kunne bruke mer tid på å vokse til. Hun påpekte det var nettopp det jeg hadde gjort. Det skjer ting hele tiden som lager forutsetningene for hvem vi er, sa jeg.
Årene har forandret oss begge, men vi er overraskende like likevel.
