Nordstafett: Oppbrudd

Oppgaven fra Ragnhild het kort og godt ”Oppbrudd”. Jeg går i gang med det samme:

Jeg syns ikke det var en dag for tidlig. Dagen da jeg endelig skulle flytte hadde jeg sett frem til i mer enn tre år, og talt ned til i kalenderen i mer enn tre måneder. Jeg følte det som om jeg sto på terskelen til livet, og at de 19 årene forut bare var tørrtrening for å kunne mestre det som nå skulle komme. Jeg hadde aldri vasket en maskin med klær i hele mitt liv, og måtte ringe hjem for å spørre hvor lenge potetene skulle koke. Jeg skulle være urban, caffe latte-drikkende student i storbyen, og utelukket ikke at livet som ung voksen fortonet seg som i Friends på TV. Jeg felte bare en symbolsk tåre når jeg vinket til min mor og søster på flyplassen. Jeg syns ikke det var en dag for tidlig.

Tiden var kommet. Jeg kikket inn i ansiktet jeg kjente best, etter mitt eget. Det lå i grunnen i kortene. Det hadde gått fint frem til dette punktet, men vi så begge problemene som ville komme, og ingen av oss hadde forslag til løsning.
-Er det nå vi går hver til vårt?, spurte han.
-Jeg tror det, sa jeg.
- Hører jeg fra deg av og til i det minste? Hvordan det går og hvordan du har det?
-Klart det, sa jeg.
Så satte jeg meg i bilen og kjørte hjem. Jeg gråt i tre dager etterpå.
Jeg husker jeg ikke engang klarte å forestille meg hvordan livet mitt kom til å arte seg når jeg var alene. Men tiden var kommet.

Den dagen kom alt for tidlig. Vi møttes bare fem måneder tidligere. Vi kom fra hver vår side av kloden: en liten karibisk drømmeøy, og et kaldt og forblåst land langt oppi nord et sted.
”Jeg tror kulturforskjellen var en av de tingene som sterkest bandt oss sammen” skrev hun i et brev jeg fikk for en tid tilbake. I en by og et land hvor ingen av oss kjente noen andre, og som hadde en kultur ingen av oss kjente fra før, var det deilig å ha noen å støtte seg til og dele inntrykkene med. Og for aller første gang på mange år var det noen jeg uten å nøle ville kalle bestevenninne.
Avskjeden kom ubønnhørlig en herlig vår og en halv sommer senere. Vi hadde pakket kofferter og bager med sprengte glidelåser, og måtte på hvert vårt fly, til hvert vårt kontinent. Den dagen kom alt for tidlig.

Oppgaven til Rockette er: “Det beste jeg vet”.