Nordstafett: Oppbrudd

Oppgaven fra Ragnhild het kort og godt ”Oppbrudd”. Jeg går i gang med det samme:

Jeg syns ikke det var en dag for tidlig. Dagen da jeg endelig skulle flytte hadde jeg sett frem til i mer enn tre år, og talt ned til i kalenderen i mer enn tre måneder. Jeg følte det som om jeg sto på terskelen til livet, og at de 19 årene forut bare var tørrtrening for å kunne mestre det som nå skulle komme. Jeg hadde aldri vasket en maskin med klær i hele mitt liv, og måtte ringe hjem for å spørre hvor lenge potetene skulle koke. Jeg skulle være urban, caffe latte-drikkende student i storbyen, og utelukket ikke at livet som ung voksen fortonet seg som i Friends på TV. Jeg felte bare en symbolsk tåre når jeg vinket til min mor og søster på flyplassen. Jeg syns ikke det var en dag for tidlig.

Tiden var kommet. Jeg kikket inn i ansiktet jeg kjente best, etter mitt eget. Det lå i grunnen i kortene. Det hadde gått fint frem til dette punktet, men vi så begge problemene som ville komme, og ingen av oss hadde forslag til løsning.
-Er det nå vi går hver til vårt?, spurte han.
-Jeg tror det, sa jeg.
- Hører jeg fra deg av og til i det minste? Hvordan det går og hvordan du har det?
-Klart det, sa jeg.
Så satte jeg meg i bilen og kjørte hjem. Jeg gråt i tre dager etterpå.
Jeg husker jeg ikke engang klarte å forestille meg hvordan livet mitt kom til å arte seg når jeg var alene. Men tiden var kommet.

Den dagen kom alt for tidlig. Vi møttes bare fem måneder tidligere. Vi kom fra hver vår side av kloden: en liten karibisk drømmeøy, og et kaldt og forblåst land langt oppi nord et sted.
”Jeg tror kulturforskjellen var en av de tingene som sterkest bandt oss sammen” skrev hun i et brev jeg fikk for en tid tilbake. I en by og et land hvor ingen av oss kjente noen andre, og som hadde en kultur ingen av oss kjente fra før, var det deilig å ha noen å støtte seg til og dele inntrykkene med. Og for aller første gang på mange år var det noen jeg uten å nøle ville kalle bestevenninne.
Avskjeden kom ubønnhørlig en herlig vår og en halv sommer senere. Vi hadde pakket kofferter og bager med sprengte glidelåser, og måtte på hvert vårt fly, til hvert vårt kontinent. Den dagen kom alt for tidlig.

Oppgaven til Rockette er: “Det beste jeg vet”.

Lenge etter

Hun var akkurat den samme som da vi var 14. Bare eldre.

Den gang ble vi omtalt som ”søstre”. Jeg var like mye hjemme hos henne, som hun var hos meg. Vi hang sammen støtt og stadig, hadde samme interesser, preferanser, ambisjoner og interesser. Vi var veslevoksne, liksom-intellektuelle og forsøkte å være så bohemiske som overhodet mulig. For omgivelsene våre må vi ha vært en pest og en plage, men selv var vi lykkelige i vår egen lille boble.
Siden gled vi fra hverandre. Jeg velger å legge det meste av skylda på geografi og avstander, selv om det nok også var flere aspekter ved saken.

For kort tid siden møttes vi igjen. Over dype kaffekopper skulle vi oppdatere hverandre på nesten et helt tiår. Det gikk overraskende greit. De personene som var viktige for oss den gang, er det fremdeles. Kjærester har kommet og gått, og pr dags dato er vi begge like single som vi var i begynnelsen av tenårene. Våre fagfelt ligger ganske nært hverandre, men vi har begge korrigert oss litt i forhold til det som var planen sist vi snakket sammen.

Jeg er nok den av oss som har forandret seg mest. Livet gav henne en rett høyre som tvang henne til å bli voksen i ung alder. Jeg kunne bruke mer tid på å vokse til. Hun påpekte det var nettopp det jeg hadde gjort. Det skjer ting hele tiden som lager forutsetningene for hvem vi er, sa jeg.

Årene har forandret oss begge, men vi er overraskende like likevel.

Illusjoner og bedrag

Når jeg vasker håret mitt bruker jeg en sjampo som er laget spesielt for oss med farget hår. Stripene frisøren laget i håret mitt svidde i lommeboka, og for å bevare dem lenger bør man bruke spesiell sjampo. Den koster litt mer enn vanlig sjampo, men jeg ser det som nødvendig for å vedlikeholde den friske fargen den dyktige damen tryllet frem for et par uker tilbake.

Jeg bruker deodorant som er helt blank og som ikke skal sette hvite flekker på tøyet. Fabelaktige greier. Lukter godt gjør den også. Problemet er bare at den bruker så ulidelig lang tid på å tørke! Annenhver morgen får jeg hvite flekker på tøyet mitt likevel, fordi jeg ikke venter helt til det er tørt, og de resterende dagene kommer jeg for sent til t-banen fordi jeg gikk og viftet med armene i bare BHen og ventet på at den hersens smørja skulle tørke.

Bodylotionen min er av en sånn type som har bittelitt selvbruningskrem i seg og som lover summer glow dersom den bare brukes regelmessig. Jeg hadde sett reklame for den i et magasin, og syns at selvbruningskrem i bodylotionen var en usedvanlig god idé. Det var ingen som trengte å be meg to ganger når jeg så akkurat den stå i hylla i min lokale butikk. Nå er flaska snart tom, og jeg kan se langt etter noen summer glow.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva som foregår her. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være! Jeg er kvinne og vil bedras!

Fjernt blir nært

Dinah sitter i Norge og ser hjembyen bli truffet av nabolandets raketter. Hun forteller oss at hun ringer moren opptil flere ganger daglig for å forsikre seg om at hele familien er i god behold. At moren i tillegg er enke og bor helt alene gjør ikke situasjonen noe enklere.

Det har ikke vært lett å være jøde opp gjennom historien. Og de siste 50 årene har det ikke vært noe lett å være fra Israel heller. Meningene om hvem som har skylden for den siste tids turbulens er mange og klare, og går slett ikke alltid i hennes land og hennes folks favør. Av og til er det greiest å ikke fortelle at hun er en av dem.

For meg gir Dinahs historie nyhetene på TV en ekstra dimensjon. Jeg ser henne kjempe mot klumpen i halsen når hun snakker om sin mor, og vet at hun slites mellom ønsket om å være med familien i en vanskelig tid, og å opprettholde sitt liv her i Norge.

Heléna kommer fra en liten øystat i Karibien, og opplevde tidligere i år at hele landet ble erklært bankerott som følge av flere tiår med korrupsjon fra landets ledere. Begge foreldrene var statlig ansatte og mistet plutselig jobbene sine. Ingen av hennes yngre søsken hadde noen skole å gå på lenger. De gikk fra å være en velstående familie med to biler og stort hus til å måtte klare seg på sosialstøtte og matkuponger, pliktskyldig donert fra den mektige naboen i nord, over natten. Heléna var fortvilet over situasjonen:
-Herregud, jeg hadde da aldri trodd at noe sånt skulle skje hos oss, sa hun. Sånt skjer hos “de andre”; vi er et industrialisert, rikt og velutviklet land! Et slikt land kan da vel ikke bare gå konk?!

Land som blir bombet av sine nærmeste naboer, og plutselig en dag ikke lenger har penger nok til å bekoste sin egen administrasjon; verden er ikke så liten lenger, når det som skjer langt borte så til de grader påvirker mennesker vi omgås daglig.

Jeg forstår forskrekkelsen deres. For meg er det også absolutt utenkelig at noe slikt skal kunne skje i mitt hjemland.