Petrokjemisk grums

For de av oss som har familiemedlemmer i oljebransjen, og som har jobbet der selv, er det mye nedslående lesning for tiden.

At Norges enorme oljerikdom har sin pris for miljøet har vi alt visst en stund, men at konsekvensene for enkeltmenneskene som jobbet med å utvinne vårt sorte gull, skulle være såpass store var det få som haddde regnet med.

Noe stort sjokk burde det derimot ikke være. At man har funnet ut i ettertid at enkelte substanser har negativ innvirkning på helsen har man mange eksempler på, kanskje med tobakk som det fremste. Noen går endog så langt som å kalle mobiltelefoner for menneskehetens største medisinske eksperiment. Oljebransjen skapte en enestående sunnhet i norsk økonomi, men det ser ut til at enkeltpersoners helse var prisen. Hvorfor var det ingen som tenkte på at det kunne være farlig å dykke dypt i Nordsjøen? Eller at det kunne være farlig å puste inn petrokjemiske avgasser?

Vi skylder disse menneskene mye. Jeg håper forskerene kommer til bunns i grumset, finner omfanget av skadene, og risikoen de som jobber på platformer og rigger utsettes for i dag.

Så bør oljeselskapene ta ansvar. Det har de råd til.

Nordstafett: Oppbrudd

Oppgaven fra Ragnhild het kort og godt ”Oppbrudd”. Jeg går i gang med det samme:

Jeg syns ikke det var en dag for tidlig. Dagen da jeg endelig skulle flytte hadde jeg sett frem til i mer enn tre år, og talt ned til i kalenderen i mer enn tre måneder. Jeg følte det som om jeg sto på terskelen til livet, og at de 19 årene forut bare var tørrtrening for å kunne mestre det som nå skulle komme. Jeg hadde aldri vasket en maskin med klær i hele mitt liv, og måtte ringe hjem for å spørre hvor lenge potetene skulle koke. Jeg skulle være urban, caffe latte-drikkende student i storbyen, og utelukket ikke at livet som ung voksen fortonet seg som i Friends på TV. Jeg felte bare en symbolsk tåre når jeg vinket til min mor og søster på flyplassen. Jeg syns ikke det var en dag for tidlig.

Tiden var kommet. Jeg kikket inn i ansiktet jeg kjente best, etter mitt eget. Det lå i grunnen i kortene. Det hadde gått fint frem til dette punktet, men vi så begge problemene som ville komme, og ingen av oss hadde forslag til løsning.
-Er det nå vi går hver til vårt?, spurte han.
-Jeg tror det, sa jeg.
– Hører jeg fra deg av og til i det minste? Hvordan det går og hvordan du har det?
-Klart det, sa jeg.
Så satte jeg meg i bilen og kjørte hjem. Jeg gråt i tre dager etterpå.
Jeg husker jeg ikke engang klarte å forestille meg hvordan livet mitt kom til å arte seg når jeg var alene. Men tiden var kommet.

Den dagen kom alt for tidlig. Vi møttes bare fem måneder tidligere. Vi kom fra hver vår side av kloden: en liten karibisk drømmeøy, og et kaldt og forblåst land langt oppi nord et sted.
”Jeg tror kulturforskjellen var en av de tingene som sterkest bandt oss sammen” skrev hun i et brev jeg fikk for en tid tilbake. I en by og et land hvor ingen av oss kjente noen andre, og som hadde en kultur ingen av oss kjente fra før, var det deilig å ha noen å støtte seg til og dele inntrykkene med. Og for aller første gang på mange år var det noen jeg uten å nøle ville kalle bestevenninne.
Avskjeden kom ubønnhørlig en herlig vår og en halv sommer senere. Vi hadde pakket kofferter og bager med sprengte glidelåser, og måtte på hvert vårt fly, til hvert vårt kontinent. Den dagen kom alt for tidlig.

Oppgaven til Rockette er: «Det beste jeg vet».

Lenge etter

Hun var akkurat den samme som da vi var 14. Bare eldre.

Den gang ble vi omtalt som ”søstre”. Jeg var like mye hjemme hos henne, som hun var hos meg. Vi hang sammen støtt og stadig, hadde samme interesser, preferanser, ambisjoner og interesser. Vi var veslevoksne, liksom-intellektuelle og forsøkte å være så bohemiske som overhodet mulig. For omgivelsene våre må vi ha vært en pest og en plage, men selv var vi lykkelige i vår egen lille boble.
Siden gled vi fra hverandre. Jeg velger å legge det meste av skylda på geografi og avstander, selv om det nok også var flere aspekter ved saken.

For kort tid siden møttes vi igjen. Over dype kaffekopper skulle vi oppdatere hverandre på nesten et helt tiår. Det gikk overraskende greit. De personene som var viktige for oss den gang, er det fremdeles. Kjærester har kommet og gått, og pr dags dato er vi begge like single som vi var i begynnelsen av tenårene. Våre fagfelt ligger ganske nært hverandre, men vi har begge korrigert oss litt i forhold til det som var planen sist vi snakket sammen.

Jeg er nok den av oss som har forandret seg mest. Livet gav henne en rett høyre som tvang henne til å bli voksen i ung alder. Jeg kunne bruke mer tid på å vokse til. Hun påpekte det var nettopp det jeg hadde gjort. Det skjer ting hele tiden som lager forutsetningene for hvem vi er, sa jeg.

Årene har forandret oss begge, men vi er overraskende like likevel.