Utgifter og inntekter i akademia

Boka var av den puslete typen. Like over 100 sider, uten noen bilder eller illustrasjoner, men med faste permer i én farge. Det var ikke hele boken som var pensum, men det var nødvendig at vi kjøpte den likevel (og den var ny av året, så det gikk ikke an å få den brukt), sa foreleseren.
Boka kostet 550 kroner og forfatteren var foreleseren selv.

Det er innenfor akademisk tradisjon at den enkelte forleser underviser i det faget og den forskning han eller hun har spesialisert seg i. Faget finnes kanskje på akkurat din utdanningsinstitusjon ene og alene fordi vedkommende forleser jobber der. Dessuten er det akademiske miljøet i Norge ganske lite; og det å skrive lærebøker for høyere utdanning er både tid- og kompetansekrevende.

For den jevne student er pensumlitteratur en betydelig utgiftspost i en allerede anstrengt privatøkonomi. Det gir en stram smak i munnen når man må ut med fire hundrelapper for en bok på 450 sider når bare 90 av dem skal leses. Eller når man passer på å gjøre akkurat nok forandringer og omstruktureringer i årets nye 4. utgave, til at de 3 foregående, som heller ikke er mer enn 3 år gamle, ikke lenger kan brukes.

Man kan si hva man vil, men det lukter mistenkelig. Er det så vanskelig å få kopirettigheter og lage kompendium av litteraturen som de vil ha det til?

Hips do lie

Hoftene våre fant rytmen sammen på dansegulvet. Vi snakket inn i øret på hverande mens vi danset; presenterte oss med navn og alder, hva vi gjorde på til daglig av jobb og studier, og hva vi drev med på fritiden. Kjemien satt som et skudd.
I løpet av den neste sangen danset vi tettere, og da den tredje sangen kom over høytalerene fikk jeg en varsomt støttende arm rundt livet.

-Kom så skal jeg spandere en øl på deg, sa han fløyelsmykt inn i øret mitt og trakk meg ut fra det svette folkehavet, og mot den nesten like overfylte baren.
-Var det Carmen du sa du het? spurte han når vi endelig fikk tatt en ordentlig kikk på hverandre. –Gikk du også på Småby barneskole?
Jeg stoppet helt opp, og studerte ansiktet hans en ekstra gang.
-Martin!, sa jeg, -jeg kjente deg jammen ikke igjen.

Vi hadde aldri noe godt klassemiljø i klassen vår på Småby barneskole. Klassen besto av to gjenger som ikke hadde noe annet til felles enn at vi tilfeldigvis var plassert i samme klasse. Martin hadde tilhørt den ene klikken, jeg den andre.

Samtalen oss i mellom skiftet med ett karakter. Flørt gikk over til høflig konversasjon om hva vi hadde gjort siden skoletiden, og hvem fra gamleklassen hver av oss hadde kontakt med. De gamle forskjellene, motsetningene og sperrende var igjen blitt klare og tydelige.
-Jeg lovet deg visst en øl, sa han, og bestilte én øl fra bartenderen.
-Skal ikke du også ha en ?, spurte jeg.
-Jeg må nok gå nå, sa han og gav meg glasset. -Kameratene mine venter. Det var hyggelig å se deg igjen.

Så forsvant han.