Hoftene våre fant rytmen sammen på dansegulvet. Vi snakket inn i øret på hverande mens vi danset; presenterte oss med navn og alder, hva vi gjorde på til daglig av jobb og studier, og hva vi drev med på fritiden. Kjemien satt som et skudd.
I løpet av den neste sangen danset vi tettere, og da den tredje sangen kom over høytalerene fikk jeg en varsomt støttende arm rundt livet.
-Kom så skal jeg spandere en øl på deg, sa han fløyelsmykt inn i øret mitt og trakk meg ut fra det svette folkehavet, og mot den nesten like overfylte baren.
-Var det Carmen du sa du het? spurte han når vi endelig fikk tatt en ordentlig kikk på hverandre. –Gikk du også på Småby barneskole?
Jeg stoppet helt opp, og studerte ansiktet hans en ekstra gang.
-Martin!, sa jeg, -jeg kjente deg jammen ikke igjen.
Vi hadde aldri noe godt klassemiljø i klassen vår på Småby barneskole. Klassen besto av to gjenger som ikke hadde noe annet til felles enn at vi tilfeldigvis var plassert i samme klasse. Martin hadde tilhørt den ene klikken, jeg den andre.
Samtalen oss i mellom skiftet med ett karakter. Flørt gikk over til høflig konversasjon om hva vi hadde gjort siden skoletiden, og hvem fra gamleklassen hver av oss hadde kontakt med. De gamle forskjellene, motsetningene og sperrende var igjen blitt klare og tydelige.
-Jeg lovet deg visst en øl, sa han, og bestilte én øl fra bartenderen.
-Skal ikke du også ha en ?, spurte jeg.
-Jeg må nok gå nå, sa han og gav meg glasset. -Kameratene mine venter. Det var hyggelig å se deg igjen.
Så forsvant han.
Pest og kolera 