Petrokjemisk grums

For de av oss som har familiemedlemmer i oljebransjen, og som har jobbet der selv, er det mye nedslående lesning for tiden.

At Norges enorme oljerikdom har sin pris for miljøet har vi alt visst en stund, men at konsekvensene for enkeltmenneskene som jobbet med å utvinne vårt sorte gull, skulle være såpass store var det få som haddde regnet med.

Noe stort sjokk burde det derimot ikke være. At man har funnet ut i ettertid at enkelte substanser har negativ innvirkning på helsen har man mange eksempler på, kanskje med tobakk som det fremste. Noen går endog så langt som å kalle mobiltelefoner for menneskehetens største medisinske eksperiment. Oljebransjen skapte en enestående sunnhet i norsk økonomi, men det ser ut til at enkeltpersoners helse var prisen. Hvorfor var det ingen som tenkte på at det kunne være farlig å dykke dypt i Nordsjøen? Eller at det kunne være farlig å puste inn petrokjemiske avgasser?

Vi skylder disse menneskene mye. Jeg håper forskerene kommer til bunns i grumset, finner omfanget av skadene, og risikoen de som jobber på platformer og rigger utsettes for i dag.

Så bør oljeselskapene ta ansvar. Det har de råd til.

Nordstafett: Oppbrudd

Oppgaven fra Ragnhild het kort og godt ”Oppbrudd”. Jeg går i gang med det samme:

Jeg syns ikke det var en dag for tidlig. Dagen da jeg endelig skulle flytte hadde jeg sett frem til i mer enn tre år, og talt ned til i kalenderen i mer enn tre måneder. Jeg følte det som om jeg sto på terskelen til livet, og at de 19 årene forut bare var tørrtrening for å kunne mestre det som nå skulle komme. Jeg hadde aldri vasket en maskin med klær i hele mitt liv, og måtte ringe hjem for å spørre hvor lenge potetene skulle koke. Jeg skulle være urban, caffe latte-drikkende student i storbyen, og utelukket ikke at livet som ung voksen fortonet seg som i Friends på TV. Jeg felte bare en symbolsk tåre når jeg vinket til min mor og søster på flyplassen. Jeg syns ikke det var en dag for tidlig.

Tiden var kommet. Jeg kikket inn i ansiktet jeg kjente best, etter mitt eget. Det lå i grunnen i kortene. Det hadde gått fint frem til dette punktet, men vi så begge problemene som ville komme, og ingen av oss hadde forslag til løsning.
-Er det nå vi går hver til vårt?, spurte han.
-Jeg tror det, sa jeg.
– Hører jeg fra deg av og til i det minste? Hvordan det går og hvordan du har det?
-Klart det, sa jeg.
Så satte jeg meg i bilen og kjørte hjem. Jeg gråt i tre dager etterpå.
Jeg husker jeg ikke engang klarte å forestille meg hvordan livet mitt kom til å arte seg når jeg var alene. Men tiden var kommet.

Den dagen kom alt for tidlig. Vi møttes bare fem måneder tidligere. Vi kom fra hver vår side av kloden: en liten karibisk drømmeøy, og et kaldt og forblåst land langt oppi nord et sted.
”Jeg tror kulturforskjellen var en av de tingene som sterkest bandt oss sammen” skrev hun i et brev jeg fikk for en tid tilbake. I en by og et land hvor ingen av oss kjente noen andre, og som hadde en kultur ingen av oss kjente fra før, var det deilig å ha noen å støtte seg til og dele inntrykkene med. Og for aller første gang på mange år var det noen jeg uten å nøle ville kalle bestevenninne.
Avskjeden kom ubønnhørlig en herlig vår og en halv sommer senere. Vi hadde pakket kofferter og bager med sprengte glidelåser, og måtte på hvert vårt fly, til hvert vårt kontinent. Den dagen kom alt for tidlig.

Oppgaven til Rockette er: «Det beste jeg vet».

Lenge etter

Hun var akkurat den samme som da vi var 14. Bare eldre.

Den gang ble vi omtalt som ”søstre”. Jeg var like mye hjemme hos henne, som hun var hos meg. Vi hang sammen støtt og stadig, hadde samme interesser, preferanser, ambisjoner og interesser. Vi var veslevoksne, liksom-intellektuelle og forsøkte å være så bohemiske som overhodet mulig. For omgivelsene våre må vi ha vært en pest og en plage, men selv var vi lykkelige i vår egen lille boble.
Siden gled vi fra hverandre. Jeg velger å legge det meste av skylda på geografi og avstander, selv om det nok også var flere aspekter ved saken.

For kort tid siden møttes vi igjen. Over dype kaffekopper skulle vi oppdatere hverandre på nesten et helt tiår. Det gikk overraskende greit. De personene som var viktige for oss den gang, er det fremdeles. Kjærester har kommet og gått, og pr dags dato er vi begge like single som vi var i begynnelsen av tenårene. Våre fagfelt ligger ganske nært hverandre, men vi har begge korrigert oss litt i forhold til det som var planen sist vi snakket sammen.

Jeg er nok den av oss som har forandret seg mest. Livet gav henne en rett høyre som tvang henne til å bli voksen i ung alder. Jeg kunne bruke mer tid på å vokse til. Hun påpekte det var nettopp det jeg hadde gjort. Det skjer ting hele tiden som lager forutsetningene for hvem vi er, sa jeg.

Årene har forandret oss begge, men vi er overraskende like likevel.

Illusjoner og bedrag

Når jeg vasker håret mitt bruker jeg en sjampo som er laget spesielt for oss med farget hår. Stripene frisøren laget i håret mitt svidde i lommeboka, og for å bevare dem lenger bør man bruke spesiell sjampo. Den koster litt mer enn vanlig sjampo, men jeg ser det som nødvendig for å vedlikeholde den friske fargen den dyktige damen tryllet frem for et par uker tilbake.

Jeg bruker deodorant som er helt blank og som ikke skal sette hvite flekker på tøyet. Fabelaktige greier. Lukter godt gjør den også. Problemet er bare at den bruker så ulidelig lang tid på å tørke! Annenhver morgen får jeg hvite flekker på tøyet mitt likevel, fordi jeg ikke venter helt til det er tørt, og de resterende dagene kommer jeg for sent til t-banen fordi jeg gikk og viftet med armene i bare BHen og ventet på at den hersens smørja skulle tørke.

Bodylotionen min er av en sånn type som har bittelitt selvbruningskrem i seg og som lover summer glow dersom den bare brukes regelmessig. Jeg hadde sett reklame for den i et magasin, og syns at selvbruningskrem i bodylotionen var en usedvanlig god idé. Det var ingen som trengte å be meg to ganger når jeg så akkurat den stå i hylla i min lokale butikk. Nå er flaska snart tom, og jeg kan se langt etter noen summer glow.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva som foregår her. Det er bare det at jeg ikke klarer å la være! Jeg er kvinne og vil bedras!

Noe som går

Det er ikke omgangssyke og forkjølelesesvirus det som «går» i bloggsfæren. Det heter visst «meme» og er noe mye hyggeligere!

Denne oppfordringen kom fra Prinsesse Ragnhild:

Skriv ned femten ting som har blitt sagt til deg, som har gjort deg glad og som er fint å huske på.

-Tusen takk for at du er her for meg.

-Jeg syns du er flink å lage mat.

-Når alt kommer til alt kan jeg tenke meg verre mennesker enn deg å tilbringe en lørdagskveld med!

-Du taklet det mye bedre enn jeg ville gjort.

-Du er modig som turte bryte opp på den måten.

-Du har rukket mye til å være såpass ung.

-Du er for god for ham likevel.

-You’re not just a pretty face (sagt av eldre herremann da jeg som 16-åring redegjorde for mine kunnskaper om Mary Woolstonecraft.)

-Så flink du er!

-God morgen, pus!

-Du skal få din lønn i himmelen. Nå ja, du skal nå få et par kroner her også da.

-Faen ta de beina dine! (sagt i 8. klasse av den fineste gutten i klassen da jeg gjorde det eneste jeg faktisk var god til i gymtimene: stå i mål på innebandy!)

-Så fin du var i dag!

-Jeg er stolt av deg.

-Jeg skulle ønske jeg var så strukturert og selvdisiplinert som du er.

Også er det visst meningen at man skal sende utfordringen videre til andre bloggere. Jeg kjenner jo ikke så mange enda, men sender videre til noen av de jeg alt har hilst på: Saccarina, Sora og Bloggeren.

Utgifter og inntekter i akademia

Boka var av den puslete typen. Like over 100 sider, uten noen bilder eller illustrasjoner, men med faste permer i én farge. Det var ikke hele boken som var pensum, men det var nødvendig at vi kjøpte den likevel (og den var ny av året, så det gikk ikke an å få den brukt), sa foreleseren.
Boka kostet 550 kroner og forfatteren var foreleseren selv.

Det er innenfor akademisk tradisjon at den enkelte forleser underviser i det faget og den forskning han eller hun har spesialisert seg i. Faget finnes kanskje på akkurat din utdanningsinstitusjon ene og alene fordi vedkommende forleser jobber der. Dessuten er det akademiske miljøet i Norge ganske lite; og det å skrive lærebøker for høyere utdanning er både tid- og kompetansekrevende.

For den jevne student er pensumlitteratur en betydelig utgiftspost i en allerede anstrengt privatøkonomi. Det gir en stram smak i munnen når man må ut med fire hundrelapper for en bok på 450 sider når bare 90 av dem skal leses. Eller når man passer på å gjøre akkurat nok forandringer og omstruktureringer i årets nye 4. utgave, til at de 3 foregående, som heller ikke er mer enn 3 år gamle, ikke lenger kan brukes.

Man kan si hva man vil, men det lukter mistenkelig. Er det så vanskelig å få kopirettigheter og lage kompendium av litteraturen som de vil ha det til?

En ny bloggers betroelser

Jeg opprettet denne bloggen primært fordi jeg har lyst til å skrive, og sekundært som et resultat av gruppepress utøvd av allerede-bloggende venner.

Men å starte blogg var ikke så lett som jeg trodde det skulle være. For det første er alle de gode titlene tatt, og jeg har måttet vri og vrenge hjernen uten å komme på noe bedre enn det du ser øverst på siden. Veldig mange lesere har jeg ikke hatt heller, ettersom stort sett bare overnevnte venner har visst bloggen eksisterer.

Jeg har brukt en del tid på orientere meg blant de norske bloggene. Mange av bloggerne er imponerende flinke, hvilket har fremprovosert en smule sceneskrekk hos en fersking i “faget”

Vi fikk på mange måter en dårlig start, bloggen min og jeg. Postene har sålangt blitt få, og med solide mellomrom. Men jeg håper at når vi bare lærer hverandre å kjenne litt bedre, jeg lærer hvilke muligheter og begrensninger bloggemediet byr på, og jeg slutter å ha panisk angst for det hvite feltet hvor man skriver skal dette her gå riktig så bra. Jeg kjenner jeg har lyst og gleder meg.

Som inspirasjon og et tupp i ræva har jeg meldt meg på bloggestafetten som Sonitus-folkene arrangerer. Samtidig håper jeg å bli litt bedre kjent med de andre som blogger også.

Jeg vil tro de fleste som leser dette er innom bloggen for første gang. Les gjerne de to foregående postene også, og gi meg tilbakemelding eller gode råd. Det settes alltid pris på!

Hips do lie

Hoftene våre fant rytmen sammen på dansegulvet. Vi snakket inn i øret på hverande mens vi danset; presenterte oss med navn og alder, hva vi gjorde på til daglig av jobb og studier, og hva vi drev med på fritiden. Kjemien satt som et skudd.
I løpet av den neste sangen danset vi tettere, og da den tredje sangen kom over høytalerene fikk jeg en varsomt støttende arm rundt livet.

-Kom så skal jeg spandere en øl på deg, sa han fløyelsmykt inn i øret mitt og trakk meg ut fra det svette folkehavet, og mot den nesten like overfylte baren.
-Var det Carmen du sa du het? spurte han når vi endelig fikk tatt en ordentlig kikk på hverandre. –Gikk du også på Småby barneskole?
Jeg stoppet helt opp, og studerte ansiktet hans en ekstra gang.
-Martin!, sa jeg, -jeg kjente deg jammen ikke igjen.

Vi hadde aldri noe godt klassemiljø i klassen vår på Småby barneskole. Klassen besto av to gjenger som ikke hadde noe annet til felles enn at vi tilfeldigvis var plassert i samme klasse. Martin hadde tilhørt den ene klikken, jeg den andre.

Samtalen oss i mellom skiftet med ett karakter. Flørt gikk over til høflig konversasjon om hva vi hadde gjort siden skoletiden, og hvem fra gamleklassen hver av oss hadde kontakt med. De gamle forskjellene, motsetningene og sperrende var igjen blitt klare og tydelige.
-Jeg lovet deg visst en øl, sa han, og bestilte én øl fra bartenderen.
-Skal ikke du også ha en ?, spurte jeg.
-Jeg må nok gå nå, sa han og gav meg glasset. -Kameratene mine venter. Det var hyggelig å se deg igjen.

Så forsvant han.

Fjernt blir nært

Dinah sitter i Norge og ser hjembyen bli truffet av nabolandets raketter. Hun forteller oss at hun ringer moren opptil flere ganger daglig for å forsikre seg om at hele familien er i god behold. At moren i tillegg er enke og bor helt alene gjør ikke situasjonen noe enklere.

Det har ikke vært lett å være jøde opp gjennom historien. Og de siste 50 årene har det ikke vært noe lett å være fra Israel heller. Meningene om hvem som har skylden for den siste tids turbulens er mange og klare, og går slett ikke alltid i hennes land og hennes folks favør. Av og til er det greiest å ikke fortelle at hun er en av dem.

For meg gir Dinahs historie nyhetene på TV en ekstra dimensjon. Jeg ser henne kjempe mot klumpen i halsen når hun snakker om sin mor, og vet at hun slites mellom ønsket om å være med familien i en vanskelig tid, og å opprettholde sitt liv her i Norge.

Heléna kommer fra en liten øystat i Karibien, og opplevde tidligere i år at hele landet ble erklært bankerott som følge av flere tiår med korrupsjon fra landets ledere. Begge foreldrene var statlig ansatte og mistet plutselig jobbene sine. Ingen av hennes yngre søsken hadde noen skole å gå på lenger. De gikk fra å være en velstående familie med to biler og stort hus til å måtte klare seg på sosialstøtte og matkuponger, pliktskyldig donert fra den mektige naboen i nord, over natten. Heléna var fortvilet over situasjonen:
-Herregud, jeg hadde da aldri trodd at noe sånt skulle skje hos oss, sa hun. Sånt skjer hos «de andre»; vi er et industrialisert, rikt og velutviklet land! Et slikt land kan da vel ikke bare gå konk?!

Land som blir bombet av sine nærmeste naboer, og plutselig en dag ikke lenger har penger nok til å bekoste sin egen administrasjon; verden er ikke så liten lenger, når det som skjer langt borte så til de grader påvirker mennesker vi omgås daglig.

Jeg forstår forskrekkelsen deres. For meg er det også absolutt utenkelig at noe slikt skal kunne skje i mitt hjemland.